Noen foreløpige refleksjoner om Israel-Palestina-konfliktens nyeste voldssyklus

Israel-Palestina-konfliktens nyeste voldssyklus er for alvor i gang, og den ligger an til å bli den desidert blodigste til nå. Mer enn de fleste debatter om politisk vold og væpnet konflikt, preges mye av «debatten» rundt de siste dagenes grusomheter i Israel og Palestina av steile fronter, hvor begge motpolene virker å være skjønt enige om at du enten er med oss eller mot oss. Enten er du for massivt bombardement av Gaza-stripen, eller så legitimerer du terror. Enten forsvarer du palestinsk frihetskamp til enhver pris, eller så støtter du kolonisering, okkupasjon og apartheid.

Alle nyanser forsvinner i enhver diskusjon om Israel-Palestina-konflikten, og det kan for meg virke som mange utenforstående i praksis behandler konflikten som en slags makaber form for underholdning. Som fotballtilhengere har debattanter på forhånd bestemt seg for at deres lag aldri kan gjøre noe feil, at dommere, kommentatorer og journalister har en felles agenda om å sverte akkurat deres lag, og at dem som tenker annerledes simpelthen nekter å anerkjenne tingenes virkelige tilstand. Dette har resultert både i en sterk tendens blant debattanter til å tolke alle innlegg i verste mening, og til at en rekke falske motsetninger florerer. Formålet med denne teksten er ikke å på prektig vis skulle mane til Balanse og Nyanser, men heller et forsøk på å oppfordre til empati og medmenneskelighet i møte med den enorme tragedien som nå utspiller seg.

Jeg vil starte med en kort historisk gjennomgang av årsakene til at partene i konflikten begge har kunnet oppfatte seg selv som underdogs siden konfliktens opphav, før jeg beveger meg videre til de mange falske motsetningene som preger debattene rundt den siste voldssyklusen. Deretter vil jeg bruke noen ord på Israels respons så langt, som, der den har vært både forståelig og forutsigbar, også har vært helt forferdelig. Til slutt stopper jeg opp så vidt ved de mange oppfatningene av vestlig hykleri i møte med Israels voldsomme respons, som — gyldige som de er — like fullt undervurderer hvor omfattende dette problemet er mer generelt. Før vi går videre vil jeg understreke at dette er mineoppfatninger av det hele. Dette er altså ikke min arbeidsgiver Oslo Nye Høyskoles posisjon, men min egen, og feil eller unnlatelser får stå på min regning alene.

En kamp mellom underdogs?

Israel-Palestina-konflikten er ikke i seg selv veldig komplisert, til tross for at dette er en typisk oppfatning. Dens utgangspunkt kan enkelt sagt knyttes til motsetninger om kontroll over territorium, om jødenes rett til en egen stat, og om palestinernes rett til det samme. Religiøse motsetninger er ikke på langt nær så viktige som mange innbiller seg — i hvert fall var de ikke det innledningsvis. Men for hver runde med vold har konflikten blitt mer inngrodd, og vanskeligere å løse. Med det har konflikten om konflikten blitt stadig mer sammensatt, og partene blitt desto mer uenige om hva de er uenige om i første omgang.

Lærdommen i Israel etter mange år med konflikt både med naboland og palestinerne virker å være at en jødisk stat alltid må kjempe for sin overlevelse. Ettersom landet ble angrepet av flere av sine nabostater både i 1948, 1967 og 1973, er dette forståelig. Med nær ubetinget amerikansk støtte i bakhånd, kan vi alltids problematisere oppfatningen av Israel som en slags David mot Goliat, men jeg mener vi bør ha forståelse for at denne mentaliteten i det minste overlever, og også i dag er Israel kringsatt av fiender.

Samtidig kan også palestinerne med rette føle seg som underdogs. Der krigene i 1948 og 1967 ble store seire for Israel, staket de ut kursen for palestinernes tilsynelatende håpløse kamp siden. I 1948 ble ca. 700,000 palestinere drevet på flukt fra sine hjemsteder, i det palestinerne siden har kalt al-Nakba — katastrofen. Noen ble internt fordrevet, men flertallet flyktet til Israels naboland. Ettersom israelske jøder tok over både mye av landet og eiendommene de fordrevne palestinerne etterlot seg, er det i dag dem som beskriver fordrivelsen som et eksempel på etnisk rensing, deriblant den israelske historikeren Ilan Pappé.

Uavhengig av hva vi måtte beskrive fordrivelsen som, er faktum like fullt at denne befolkningen har forblitt flyktninger og internt fordrevne siden den gang. Deres etterkommere teller nå mange millioner, og over 6 millioner av dem befinner seg fortsatt i nabolandene. Disse har fortsatt ikke fått vende tilbake til sine (opprinnelige) hjem, og deres rett til å vende hjem ble slik til nok et stridsspørsmål i konflikten. Dersom denne flyktningebefolkningen skulle returnere, ville jødene ikke lengre være en majoritet i sin egen stat. Naturlig nok har israelske regjeringer derfor motsatt seg slik retur, da denne ville undergravd mye av formålet med opprettelsen av Israel som en jødisk stat i første omgang.

Israel kan på sin side vise til at hundretusener av jøder også ble jaget fra sine hjem i samme perioden (og helt frem til 1970-årene). Mange av dem ble fordrevet fra sine hjem utenfor den «grønne linjen» — demarkasjonslinjen som ble tegnet under våpenhvileavtalene mellom Israel og nabolandene i 1949, og som fortsatt blir behandlet som Israels internasjonalt anerkjente grense. Deriblant ble hele det jødiske kvarteret i Jerusalem tømt for jøder av styrker fra Transjordan. Mer omtalt er utkastelsen av jøder fra sine hjemland i den arabiske verden. Også disse fordrivelsene bør med rette forstås som en tragedie og en stor urett. Arabiske staters beslutninger om å utvise sine jødiske befolkninger fremstår i ettertid dessuten som en enorm strategisk tabbe dersom de ønsket seg et svakt og sårbart Israel, der utkastelsene ble nok en indikasjon på at en stat av og for jøder var en ubestridelig nødvendighet, og at denne staten måtte være militært sterk for å sikre sin overlevelse i en åpenbart jødefiendtlig region.

Der både jøder og palestinere kan vise til at de ble drevet fra sine hjem i årene rundt 1948, var det til syvende og sist kun jødene som hadde en egen jødisk stat å flykte til. Israels knusende seier mot sine naboland i 1967 introduserte nemlig det neste store steget inn i en mer inngrodd konflikt, der seieren brakte med seg israelsk okkupasjon av de syriske Golan-høydene, samt Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem), som hadde vært under Transjordans styre siden krigen i 1948, og Gaza-stripen, som ble kontrollert av Egypt. Disse to sistnevnte områdene lå utenfor den grønne linjen fra 1949, og hadde siden FNs delingsplan fra 1947 vært tiltenkt å utgjøre en arabisk/palestinsk stat. Til nå har den israelske okkupasjonen vedvart i 56 år, og siden særlig slutten av 1970-årene har Israel bygget hundrevis av ulovlige bosetninger og utposter i de okkuperte områdene.

Bruken av «okkupasjon» fremstår kanskje i overkant moralsk ladd — som et dårlig skjult forsøk på å sverte Israel eller undergrave dets rett til å eksistere. I utgangspunktet betegner begrepet likevel kun et juridisk faktum som FNs sikkerhetsråd har sagt må reverseres helt siden dets resolusjon 242 fra 1967. Videre er det i lys av Israels status som okkupasjonsmakt at de jødiske bosetningene på okkupert territorium er ulovlige; den fjerde Genève-konvensjonens artikkel 49 slår fast at en okkupasjonsmakt ikke skal deportere eller overføre deler av sin sivile befolkning til territorium den okkuperer. Roma-statuttene, som Den internasjonale straffedomstolen (ICC) legger til grunn for sitt virke, har siden definert dette som en krigsforbrytelse (art. 8.2 (viii)).

Bosettingspolitikken har gjort konflikten desto vanskeligere å løse. Det vil antagelig være fryktelig krevende, forstått som politisk kostbart, for israelske politikere å fjerne disse i dag. Det skal sies at Israel faktisk har gjort dette før, i 2005, da Ariel Sharon beordret oppløsingen og tømmingen av 21 israelske bosetninger på Gaza-stripen. Men både antallet bosetninger og bosettere er langt større på Vestbredden (inkludert Øst-Jerusalem), enn de noen gang var i Gaza. Dessuten vil flere av disse bosetterne kunne vise til at de har bodd der de nå bor i generasjoner. Praktiske vansker med å fjerne bosetningene gjør dem naturligvis ikke noe mindre ulovlige, men det gjør en løsning mer komplisert. Dessuten bør vi neppe anta at de høyreorienterte israelske regjeringene som har støttet opp om bosettingspolitikken har særlig hastverk med å finne noen løsning heller. Tvert i mot er den store utbyggingen av bosetninger en effektiv måte å obstruere forsøk på å etablere en genuin og selvstendig palestinsk stat, ettersom territoriet denne eventuelt skulle bestått av ville sett ut som en sveitserost grunnet alle bosetningene og veiene som knytter dem sammen.

Okkupasjon og ulovlige bosetninger har gått hånd i hånd med en israelsk forskjellsbehandling av israelere og palestinere som har vært såpass omfattende, og såpass systematisk i de okkuperte områdene, at en rekke menneskerettighetsorganisasjoner har argumentert for at den utgjør forbrytelsen apartheid etter internasjonal lov. Israelske organisasjoner som Yesh Din og B’Tselem var først ute her, og det mener jeg det er viktig å ha klart for seg, men siden har også internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch argumentert for det samme. Dette spørsmålet er svært betent, og jeg akter ikke å gå inn i debatten om hvorvidt apartheid-begrepet er rett å bruke komparativt eller juridisk sett.

Selv de som refleksivt reagerer negativt på bruken av apartheid-begrepet, oppfordres i det minste til å undersøke det empiriske grunnlaget disse rapportene bygger på. For uavhengig av hva vi måtte kalle praksisen, kommer vi ikke unna at palestinere som lever under israelsk kontroll i de okkuperte områdene, ikke nyter de samme rettighetene som israelske statsborgere — verken dem som bor innenfor Israels internasjonalt anerkjente grenser, eller i ulovlige bosetninger. De mangler blant annet bevegelsesfrihet og en rekke politiske rettigheter, og må forholde seg til militære heller enn sivile domstoler, for å nevne noe. Slik jeg ser det bør de derfor med rette omtales som annenrangsborgere, om ikke annet. «Motargumentet» om at palestinere med israelsk statsborgerskap har det bedre er ikke i utgangspunktet relevant her; om noe virker det å antyde at israelske myndigheter kunne respektert rettighetene til palestinere i okkuperte områder, men likevel velger å ikke gjøre det.

Den inngrodde konflikten har resultert i en rekke voldssykluser, som alle virker å ha hatt en radikaliserende effekt på partene. De dominerende væpnede organisasjonene på palestinsk side har over tid blitt organisert rundt militant islam og tydd til både selvmordsbombinger og siden rakettangrep mot israelske sivile. Israelske regjeringer har på sin side beveget seg stadig lengre mot den ytterste religiøse høyresiden, og møtt terrorangrep mot israelske sivile med bygging av grensemuren mot Vestbredden (den religiøse høyresiden bruker konsekvent «Judea og Samaria» i stedet — navnene på historiske jødiske kongedømmer), og blokade og bombardement av Gaza-stripen.

For hver voldssyklus virker partene å få bekreftet sine antagelser om motparten: Begge kan konstatere at motparten ikke er interessert i forhandlinger, begge kan konstatere at motparten aldri vil akseptere en fri og selvstendig jødisk eller palestinsk stat, og begge virker å slutte at motparten ikke har noen respekt for sivile liv. Ironisk nok har aktørene som har stått igjen som særlig toneangivende etter alle disse årene — Hamas og Israels mangeårige statsminister Benjamin Netanyahu — lenge hatt et nærmest symbiotisk forhold. De later begge til å lenge ha behandlet konflikten seg i mellom som en konflikt de kan være tjent med, så lenge den holdes under en viss intensitetsterskel. Hamas har kunnet demonstrere at de er langt mer relevante og villige til å ta kampen mot Israel enn deres motpart på Vestbredden, Mahmoud Abbas og de palestinske selvstyremyndighetene, mens Netanyahu selv har vært åpen med sine partifeller om at dem som ønsker å avverge opprettelsen av en selvstendig palestinsk stat bør støtte opp om et sterkt Hamas (se gjengivelser og kritikk av Netanyahus tilnærming til Hamas fra israelske kommentatorer her og her). Slik kunne de angivelig mer truende palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden marginaliseres, og det bredere palestinske prosjektet deles i to.

Dette forholdet, som lenge har vært preget av en viss gjensidig avhengighet er nå utvilsomt brutt, og det er liten tvil om at både Hamas og Netanyahus kriseregjering behandler krigen som nå har startet som et endelig og avgjørende oppgjør, koste hva det koste vil.

---

Hør Bjørnars refleksjoner om konflikten i podkasten "Hva skjer med verden?"

Artikkelen fortsetter under avspilleren. 

---

En polarisert debatt

Gjengivelsen over er en forenkling, og vil helt sikkert kunne plukkes fra hverandre og kritiseres av dem som mener den ikke i tilstrekkelig grad fordømmer en av partene. Det får så være. Formålet mitt er å vise at konflikten står mellom to parter som begge har selvbilder som underdogs, og som begge har rikelig med urett å vise til i sine respektive historier. Det gjør konflikten om konflikten svært komplisert. Konflikten om konflikten utspiller seg noe så til de grader i dag, og resulterer gang etter gang i at debattanter setter opp falske motsetninger og trøblete argumenter. Det er nødvendig å ta tak i noen av disse nå.

Vi må kunne enes om at Hamas’ angrep var uforsvarlig

Morgenen 7. oktober begikk medlemmer av Hamas’ væpnede ving et av vår tids dødeligste og mest omfattende terrorangrep; gjerningsmennene — angivelig så mange som 1500 i tallet — tok mer enn hundre israelere og internasjonale borgere som gisler, og massakrerte mer enn tusen sivile, inkludert turister og festivaldeltagere, sørøstasiatiske gjestearbeidere, spedbarn og pensjonister — mange av dem på fryktelig brutalt vis.

Foreløpig bør vi alle kunne konstatere det følgende, selv om enkelte tilsynelatende vegrer seg for det; Hamas begikk en lang rekke krigsforbrytelser slik de er definerte i Roma-statuttenes artikkel 8, inkludert tortur, gisseltaking og målrettede drap av uskyldige sivile, for å nevne noen. Gitt angrepets omfattende og tilsynelatende systematiske natur, er det også mulig at Hamas’ angrep utgjorde en forbrytelse mot menneskeheten. (For mer omfattende diskusjoner, se f.eks. her og her). Både omfanget av drapene og måtene de ble utført på er uhyrlige. Refleksen vår bør være betingelsesløs avsky og fordømmelse, hvis ikke er det virkelig på tide å spørre seg selv hvorfor.

De siste dagene har jeg likevel sett en rekke amerikanske intellektuelle på den påstått progressive venstresiden ta til orde for at det ikke passer seg for de privilegerte å moralisere over de undertryktes motstand mot sine undertrykkere. Dette er i mine øyne en hårreisende unnvikelse. Selvsagt kan vi uttale oss om hva slags vold vi mener er forsvarlig og ikke under forskjellige omstendigheter! Mye av formålet med krigens folkerett er jo nettopp å forsøke å tegne et skille mellom rettferdighet og hevn. Selv de mest undertrykte minoriteter har handlekraft til å velge hvordan de stritter i mot, og langt i fra alle væpnede frigjøringsbevegelser har tydd til utstrakt vilkårlig vold mot sivile. Dette er viktig. Både fordi Hamas kunne valgt å holde seg til militære mål, fordi det er dårlig historie å fremstille Hamas som en palestinsk variant av ANC eller gutta på skauen, og fordi slike sammenligninger i seg selv bidrar til å forsterke den farlige og feilaktige oppfatningen om at Hamas, palestinere og kampen for en selvstendig palestinsk stat til syvende og sist er én og samme ting.

Forsøk på å forklare Hamas’ krigsforbrytelser er ikke forsøk på å forsvare dem

Dette tar oss til den første typiske falske motsetningen, nemlig at vi kan forsøke å forklare noe uten at vi dermed sagt forsvarer eller bortforklarer det. Konfliktforskere har med tiden studert og teoretisert selv de mest uhyrlige formene for vold mot sivile — inkludert gjengvoldtekter, lemlestelser og likskjending — uten at vår voksende evne til å forklare slike grusomheter gjør dem noe mindre makabre eller moralsk avskyelige av den grunn. Følgelig burde det i prinsippet ikke være særlig kontroversielt å påpeke at Hamas’ terrorangrep må analyseres innenfor en større kontekst, og at det følgelig kan ha sine forklaringer. En anerkjennelse av at angrepet foregår innenfor konteksten av en langvarig og asymmetrisk konflikt betyr selvsagt ikke at angrepet dermed sagt er mindre alvorlig, grusomt eller uforsvarlig. Saken er simpelthen den at vi som driver med konfliktanalyse har som utgangspunkt at alt har sine forklaringer inntil det motsatte er bevist — samme hvor kvalmende forklaringene måtte være — og at vår evne til å finne svar langt på vei er prisgitt vår vilje til å forsøke å sette oss inn i andre menneskers situasjoner.

Kontekst er viktig, selv om Israels forbrytelser ikke unnskylder dem utført av Hamas

Ingen kontekst kan forsvare Hamas’ massedrap på sivile. Likevel er det et alvorlig feilskjær å slutte at Israels egne forbrytelser er uvesentlige eller uproblematiske i det store bildet. 56-år lang okkupasjon av områdene som skulle inngått i en palestinsk stat, ulovlige bosetninger, mangeårig blokade av Gaza, ulike rettigheter for ulike folk, og Israels store militære og politiske overtak har alle over tid bidratt til at palestinere har mange grunner til å kjenne på harme i møte med Israel. Dette blir ikke bedre av at Israel har stemplet flere palestinske menneskerettighetsorganisasjoner som terrorister, og møtt selv ubevæpnede demonstranter med dødelig vold. Enhver redelig konfliktanalyse bør, slik jeg ser det, anerkjenne at palestinere kan vise til mange former for urettferdighet gjennom generasjoner. Ufrie liv og uverdig behandling produserer frustrasjon, som over tid kan gjøre organisert vold mer tiltalende og sannsynlig. En slik anerkjennelse betyr ikke dermed sagt at vold eller terror er uunngåelig, at «Israel ber om det», eller at all vold som følger automatisk er legitim. Det er helt mulig å bli sjokkert over Hamas’ voldsbruk og samtidig ikke være overrasket når en lenge varslet voldseksplosjon først finner sted.

Det er mulig å forstå hvorfor Hamas’ vold vekker mer oppmerksomhet enn Israels, uten å like denne tendensen

I løpet av uken som har gått har mange påpekt at Hamas’ angrep får mye mer oppmerksomhet og omtale enn Israels voldsomme respons, selv om den sistnevnte på dette tidspunktet ser ut til å ha kostet flere liv, og etter alle solemerker vil kreve mange flere i dagene og ukene som følger. Jeg tror ikke egentlig dette burde overraske oss så veldig, av særlig tre grunner. For det første mener jeg vi må ha forståelse for hvor traumatisk Hamas’ angrep faktisk er i en israelsk kontekst. 50 år etter den forrige enorme etterretningssvikten, ble Israel igjen rammet av et overraskelsesangrep, og i motsetning til alle kriger før, fant kampene og volden sted innenfor landets internasjonalt anerkjente grenser. Som i 1973 ble det igjen tydelig at Israel faktisk ikke er en ugjennomtrengelig festning, og at illusjonen om normalitet og fred er nettopp det — en illusjon. På den andre er terrorangrepet det dødeligste angrepet på jøder siden Holocaust, og vil antagelig bli husket som en av de mørkeste dagene i staten Israels historie. Jeg vil tviholde på at vi må ha forståelse for at Hamas’ terrorangrep vekker til live igjen frykten jødene tilsynelatende aldri blir kvitt — frykten for at det kan skje igjen. Med dette som bakteppe er det ikke spesielt overraskende at angrepet har fått såpass stor oppmerksomhet, og blitt møtt med massiv fordømmelse fra særlig vestlige stater. Frykten vil dessuten sannsynligvis bre om seg blant jøder også langt utenfor Israel, slik vi allerede har sett med vandalisering i London og demonstranter som roper «gass jødene!» i Sydney. Der det stadig diskuteres om angrepet sist lørdag avdekket Hamas’ sanne, folkemorderiske natur, er dette ikke nødvendigvis så viktig når det kommer til stykket; fra et israelsk og jødisk perspektiv er det nå helt rimelig å konstatere at Hamas vil drepe og fordrive så mange jøder de evner dersom de får muligheten til det. Den naturlige slutningen er derfor at Hamas må knuses med makt en gang for alle dersom Israel og jødene skal kunne leve i fred.

Den andre årsaken til at Hamas’ angrep vekket så sterke reaksjoner har antagelig å gjøre med voldens karakter. Målrettede drap av sivile har en tendens til å vekke større avsky i oss enn dersom sivile dør som en utilsiktet følge av militære operasjoner. Det gjelder særlig når denne volden er såpass «personlig» som den var i sørlige Israel, hvor Hamas-medlemmer oppsøkte sivile i deres hjem, brant dem inne, skar strupene deres og skjøt dem i sengene sine. Hvorvidt et barns dødsfall i krig er tilsiktet eller ikke er liten trøst for dem som sitter igjen — det må vi har klart for oss. Men væpnede grupper og terrororganisasjoner som bruker særskilt brutale former for målrettet vold mot sivile, vet at dette virker mer sjokkerende på oss enn høyteknologiske, «upersonlige» angrep. Dette faktumet unnskylder på ingen måte Israels vanvittig voldelige respons, som vi snart skal se, men det er like fullt en i mine øyne naturlig forklaring på hvorfor vi reagerer så sterkt på Hamas’ innledende angrep; volden tiltrekker seg enorm oppmerksomhet nettopp fordi dette er poenget. I denne forbindelse er det samtidig viktig at vi har klart for oss at volden Hamas har gjennomført ikke verken er unikt palestinsk eller islamsk. En rekke væpnede organisasjoner verden over har brukt sjokkerende former for vold lik dem Hamas tydde til 7. oktober, fra GIA i Algerie og RUF i Sierra Leone, til mexicanske karteller og colombianske paramilitære. Dette er selvsagt ingen trøst, og gjør ikke angrepet noe mindre sjokkerende eller illegitimt. Men hvis og når Hamas’ vold brukes for å demonisere palestinere eller muslimer som barbarer, dyr og det som verre er, må vi stritte imot.

Når det gjelder den tredje og siste årsaken, tror jeg dessverre palestinere og deres støttespillere har rett når de foreslår at palestinske dødsfall har blitt så normaliserte at vi knapt registrerer eller reagerer på dem. I tilnærmet hver eneste av konfliktens voldssykluser er det langt flere palestinere som blir drept enn israelere. Nettopp dette — at det mot normalt var en majoritet israelere som ble drept i starten av voldssyklusen — forklarer også litt av angrepets sjokkeffekt. De siste årene har dessuten vært et slags voldelig crescendo, med stadig mer vold og fordrivelser utført av bosettere. FN rapporterte nylig at det i gjennomsnitt har funnet sted tre bosetterrelaterte hendelser hver dag i 2023 så langt, hvor 70% av de rapporterte hendelsene innebar voldelige angrep mot lokale palestinere. Nylig rapporterte også Redd Barna at 2023 er det dødeligste året for palestinske barn på Vestbredden registrert til nå; israelske styrker hadde drept minst 38 barn innen utgangen av august, tilsvarende ett i uken. Senest fredag delte også B’Tselem en video fra Vestbredden som viste en væpnet bosetter skyte en palestinsk mann på kloss hold, mens flere israelske soldater observerte rolig på sidelinjen uten å gripe inn. Dette er langt i fra et isolert tilfelle, og forteller oss en hel del om hvor normaliserte drap på palestinere har blitt.

Det er viktig å ha denne konteksten med seg, og vestlige mediehus har om noe bare styrket oppfatningen av at palestinske liv er mindre viktige enn israelske. I særlig ufølsomme poster på Twitter/X har både BBC og Sky News de siste dagene forbeholdt «killed» til israelere, mens palestinere på Gaza kun har «died». Ordbruk betyr noe, og inkonsekvente beskrivelser av voldelige dødsfall, som alle disse faktisk var, er kritikkverdig. Palestineres opplevelse av å bli umenneskeliggjort vil antagelig også bare forsterkes av at de israelske ofrene (med rette, skal sies) omtales med bilder, navn og sine historier, mens palestinske ofre ofte reduseres til statistikk. Vi trenger ikke konstruere konspirasjonsteorier eller spekulere i skjulte medieagendaer for å argumentere for at sivile dødsfall bør omtales på lik linje, samme hvem som står bak dem.

Israels respons er forutsigbar, forståelig og forferdelig

Når jeg skriver dette har det gått en uke siden Hamas’ innledende angrep fant sted, og vi har i løpet av den tiden fått et forholdsvis klart bilde av Israels respons. Israel har for det første respondert med et voldsomt bombardement av Gaza-stripen. Allerede torsdag kunngjorde Israels luftvåpen at det hadde sluppet ca. 6,000 bomber mot «Hamas-mål». På sitt meste slapp USA ca. 7,400 bomber over Afghanistan i løpet av et helt år, og selv i kampen mot IS nådde tallet aldri mer enn drøyt 5,000 bomber per måned. Dette er med andre ord bombardement på en enorm skala, i et lite og svært tettbebygd område, med en befolkning på over 2 millioner, nesten halvparten av dem barn. Per formiddagen lørdag 14. oktober har antallet drepte på Gaza etter sigende passert 2200 i følge de fleste internasjonale medier. Ca. en tredjedel av de drepte sies å være barn, og ødeleggelsene ellers er enorme.

For det andre har Israel i praksis utsatt Gazas sivilbefolkning for kollektiv avstraffelse ved å kutte tilførsel av vann, strøm og mat. Kollektiv avstraffelse er en krigsforbrytelse etter internasjonal lov, det samme er beleiring for å sulte ut en befolkning, som Israel potensielt gjør seg skyldig i. Menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch har dessuten dokumentert israelsk bruk av hvit fosfor i Libanon og på Gaza, og bruk av dette i tettbebygde strøk kan utgjøre et brudd på krigens folkerett fordi våpenets natur ikke i tilstrekkelig grad reduserer faren for at sivile blir rammet. Også et antall journalister, ambulansepersonell og FN-stab har mistet livene sine i det israelske bombardementet så langt.

For det tredje har Israel beordret at over 1 million mennesker skal evakuere nordlige Gaza. Fristen på 24 timer ble utvidet mens jeg skrev dette, og det er foreløpig uklart om den vil bli utvidet ytterligere. Det er simpelthen fysisk umulig å flytte så mange mennesker på så kort tid. Til det er veiene for få og for ødelagte. Både FN, Røde kors-komiteen og Leger uten grenser har protestert høylytt mot Israels evakueringsordre, som er særlig sjokkerende når denne blir utstedt i en kontekst hvor Gazas helsesystem allerede kneler, hvor infrastrukturen allerede er bombet i stykker, hvor Israel allerede forhindrer forsyninger av livsnødvendige goder til sivilbefolkningen, og hvor blokaden og stengte grenseoverganger gjør at disse i utgangspunktet ikke har noe sted å flykte til. For å gjøre det hele desto mer rystende, har minst 70 av dem som har fulgt de israelske instruksene blitt bombet og drept på sin flukt sørover.

Forslag fra israelsk hold om at palestinerne simpelthen kan flykte til Sinai-halvøya, er i beste fall urealistiske slik tingenes tilstand er nå. Egypt har trøbbel nok som det er, og vil neppe se seg tjent med en stor flyktningebefolkning i en region som allerede har en lang historikk med væpnet opprør — inkludert med tilknytninger til Den islamske stat. En slik tvangsforflytning vil dessuten være ulovlig, og vekke berettiget mistanke fra palestinere om at 1948 gjentas på ny; også flyktningene fra den krigen trodde deres opphold i Libanon, Jordan og Syria skulle være kortvarige, men de og deres etterkommere har vært strandet der siden.

Israels respons på Hamas’ terrorangrep er i mine øyne intet annet enn umenneskelig, og bildene fra Gaza er rent apokalyptiske. Språkbruken til israelske politikere tilsier dessuten at langt, langt flere palestinere ligger an til å bli drept i dagene som kommer. Forsvarsminister Yoav Gallant slo tidlig fast at «vi kjemper mot menneskelige dyr og handler deretter», mens tidligere statsminister Naftali Bennett sammenlignet Israels respons mot Hamas med de alliertes bombing av Dresden, ettersom også kampen mot Hamas er en kamp mot nazister i hans øyne. Det virker sannsynlig at store deler av Gaza-stripen vil bli pulverisert, at tusener av palestinere blir drept i dagene og ukene som kommer, og at enda flere kan miste livet som følge av den enorme humanitære katastrofen som allerede brer om seg.

Hevn er ingen strategi

Israelske politikere vil insistere på at Hamas har det fulle og hele ansvaret for alle livene som går tapt, men dette er både moralsk og juridisk feil. Responsen Israel har møtt Hamas’ angrep med var ikke uunngåelig, like lite som Bush-administrasjonens krig mot terror var uunngåelig som svar på angrepene 9/11. Stater, som terrororganisasjoner, har evne til å velge sine handlinger, og Israel kunne valgt annerledes. Som kommentator Judah Grunstein forklarer, kunne Israel valgt annerledes, for hevn kan vanskelig kalles strategi. I stedet for den kontante og voldsomme responsen kunne Israels regjering erklært landesorg for å samle nasjonen og komme over det verste sjokket, om så for å kjøpe tid til militære forberedelser. I samme periode kunne Israel forsøkt å vinne ytterligere internasjonal støtte og solidaritet — kanskje særlig fra de arabiske statene landet har eller forsøker å normalisere sine relasjoner til — og søkt hjelp fra disse til å forhandle med Hamas om å frigi gisler. Israel kunne også brukt denne sjokkerende anledningen til å en gang for alle forsøke å forbedre palestinernes levekår både på Vestbredden og Gaza-stripen, inkludert ved å i større grad gripe inn vis-a-vis bosettere eller lignende. Deretter kunne Israel slått fast at fredelig sameksistens med Hamas ikke er mulig, og forsøkt å ta et oppgjør på en måte som ikke koster tusenvis av uskyldige sivile liv. Som Grunstein påpeker er det ikke nødvendigvis gitt at (alle) disse valgene ville vært mulige gitt både sammensetningen av Israels regjering, og konfliktens langvarige historie og konsekvenser til nå, men det ville i det minste vært en strategi, heller enn dagens respons, som minner mer om blind hevn. Slik Lawrence Freedman påpeker, virker det i stedet som om Israel nå fomler på jakt etter en militær strategi for å beseire Hamas, uten å ha noen politisk strategi for hva som kommer etter.

Oppi alt dette er det fortsatt forståelig at Israel reagerer sterkt på det dødeligste angrepet mot jøder siden Holocaust, det er forståelig at Israel reagerer sterkt på den største etterretningssvikten siden 1973, og det er forståelig at Israel setter seg fore å knuse Hamas. Ingen av delene er vanskelige å forstå, ingen av dem er særlig overraskende. Men Israels handlinger er like fullt forferdelige. Og det er nettopp her viktigheten av kontekst og analyse kommer inn. For det er svært sannsynlig at Hamas har kalkulert nettopp med at Israel skal respondere slik det gjør. Som David Lake påpeker i sin artikkel om «rasjonell ekstremisme», er det ikke uvanlig at ekstremister bruker terror for å fremprovosere en overreaksjon fra staten hvis befolkning de angriper. Logikken bak slik provokasjon er makaber; det kortsiktige formålet med terroren er å fremprovosere en reaksjon fra staten som er enda mer voldsom enn terroren selv, og som ideelt sett skiller like lite mellom sivile og militære mål, for slik å straffe den bredere befolkningen terroristene selv er en del av. Dersom responsen er voldsom nok, og følgelig tar mange sivile liv, håper terroristene at dette vil virke radikaliserende på en ellers moderat befolkning, som over tid vil støtte terroristene i større grad enn før gitt voksende hevnlyst. Dersom terroristene lykkes særlig godt, kan de demonstrere for medlemmer av sitt eget samfunn at det faktisk er motparten som er ekstremistene. Dette kan hjelpe ekstremister med å utvide sine egne rekker med nye medlemmer, men det kan også gjøre mye for å undergrave den overreagerende statens legitimitet både hjemme og ute. Etter denne logikken skulle desto mer grusom vold mot sivile tilsi en desto mer voldsom motreaksjon fra staten, ifølge Lake, og dersom en israelsk overreaksjon varmålet til Hamas — noe jeg tror er svært sannsynlig — var terrorangrepet 7. oktober utvilsomt en stor taktisk suksess.

Hamas’ provokasjon tilsier samtidig at organisasjonen ikke bekymrer seg nevneverdig over palestinske liv som går tapt. Det burde ikke overraske oss. Hele poenget er jo nettopp å «tvinge» Israel til å angripe den tettbebygde og tettbefolkede Gaza-stripen. Da vil sivile liv uunngåelig gå tapt i prosessen, samme hvor mye Israel måtte forsøke å unngå det. Hamas kommer naturligvis også til å spre propaganda underveis, og gjøre det organisasjonen kan for å delegitimere og demonisere Israel ytterligere underveis. Noe annet ville vært svært overraskende.

Dette gjør likevel ingenting for å dekke over det faktum at Israels respons er forferdelig. Dersom vi setter internasjonal lov og politikk til side et øyeblikk, burde det for det første være åpenbart for alle med et spor av empati at det ikke er noen trøst for de sivile ofrene på Gaza at Israel ikke mente å drepe dem når resultatet uansett er at flere tusen sivile blir drept i prosessen. De mye omtalte «knocks on the roof» Israel bruker for å signalisere til sivile at byggene de bor i snart vil bli bombet, er heller ikke mye til trøst dersom det beste utfallet for familiene som blir rammet er at livene deres ligger i ruiner etterpå. På et medmenneskelig plan burde dette virkelig ikke være vanskelig å leve seg inn i.

For det andre er det som nevnt svært mulig at Israel går rett i en felle satt opp av Hamas. På den ene siden risikerer Israel å bli trukket inn i en bakkekrig på Gaza som Hamas antagelig har forberedt seg på lenge. En slik invasjon virker å være nært forestående når jeg skriver dette lørdag 14. oktober, og vil kunne binde opp mye av den israelske hæren i en lang, blodig og urban kontraopprørskrig. Antallet styrker som vil trenges for å etablere kontroll på Gaza vil gjøre Israel mer sårbart for angrep fra Hezbollah og væpnede grupperinger på Vestbredden, og dersom vi tar disse organisasjonene på ordet, vil en israelsk bakkeinvasjon av Gaza nokså raskt kunne resultere i at disse åpner nye fronter mot Israel i både nord og øst. Det er langt i fra sikkert at dette vil skje. Særlig for Iran vil det være risikabelt å sette i spill to av sine viktigste utenrikspolitiske pressmidler i regionen på en gang, i Hamas og Hezbollah. Men risikoen er der like fullt, det amerikanske hangarskipet i Middelhavet til tross.

På den andre siden vil Israels regjering potensielt bli tvunget til å gjøre det israelske regjeringer lenge har unngått, nemlig å kontrollere Gaza fra bakken, dersom de ønsker å få bukt med Hamas en gang for alle. I denne prosessen med å knuse Hamas risikerer Israel å oppnå det Hamas antagelig til dels har siktet på, nemlig å produsere hevnlyst for generasjoner. Organisasjonene som bruker terror for å fremprovosere en reaksjon feilberegner riktignok ofte sin egen evne til å overleve disse reaksjonene, og det kan vise seg å bli Hamas’ bane også. Men er det noe jeg har lært av å studere væpnede organisasjoner er det at de alltid kan bli verre. Dersom Israels forsøk på å knuse Hamas blir så grusomt voldelig som det ligger an til, kan vi slettes ikke utelukke at Hamas vil bli erstattet av noe enda voldeligere, sterkere og mer ekstremt i fremtiden, slik Den islamske stat var for Al-Qaida.

Til slutt må Israel også forvente potensielt enorme omdømmeskader hvis responsen vi har sett så langt fortsetter. Den tvungne evakueringen av nordlige Gaza vil utvilsomt bli omtalt som etnisk rensing i årene som kommer, uavhengig av hvor treffende dette måtte vise seg å være rent finjuridisk. Poster med #GazaGenocide florerer allerede på Twitter/X, og det er slettes ikke usannsynlig at det med tiden vil bli vanlig å klandre Israel for regelrett folkemord — igjen uavhengig av finjussen i det hele. I det større bildet vil dette kunne undergrave Israels legitimitet betraktelig, ikke bare blant en generasjon unge palestinere og arabere som blir vitne til massedrap uten inngripen fra verden utenfor, men på den internasjonale arenaen også. Jeg frykter også at dette vil resultere i fornyet og omfattende anti-semittisme også langt utenfor Israels egne grenser. Det er dessuten liten tvil om at også andre statsledere vil bruke Israels handlinger, og den foreløpige mangelen på fordømmelse fra vestlig hold, for å rettferdiggjøre egne fremtidige overgrep, slik Putin mang en gang har manipulert humanitær retorikk for å rettferdiggjøre egne lovbrudd.

Det vestlige hykleriet

Hva som blir det neste for Israel, Palestina og den bredere regionen, overlater jeg til andre å spekulere i. Jeg lar det være med at jeg ser mange måter dette kan bli veldig mye verre på, og få scenarioer hvor ting blir særlig bedre uten å bli veldig mye verre først. I stedet ønsker jeg avslutningsvis å kort kommentere de siste dagenes berettigede kritikk av vestlig hykleri — særlig når det gjelder EU — i møte med Israel-Palestina-konfliktens blodige, nye kapittel.

En film av Ursula von der Leyen fra oktober i fjor har gått sin gang igjen de siste dagene på Twitter/X. I filmen står presidenten for EU-kommisjonen foran EU-parlamentet og slår fast at Russlands målrettede angrep mot sivil infrastruktur for å frarøve sivile vann, mat og varme, er renspikkede terrorhandlinger, og må omtales slik. De siste dagene har von der Leyen samtidig vært på plass i Israel og ytret full støtte til kampen mot Hamas, når hun vet veldig godt at forsvarsminister Gallant allerede har sagt at Israel vil strupe Gaza for både vann, mat og strøm. Mangelen på fordømmelse oser av hykleri.

Hykleriet er problematisk nok i seg selv, all den tid EUs formaninger om respekt for menneskerettigheter og internasjonal lov fremstår stadig mindre ektefølte for hver gang EUs partnere bryter dem uten konsekvenser. Tragedien, som ofte glemmes i den opphetede debatten om Israel-Palestina, er at dette hykleriet slettes ikke er unikt i møte med Israel. Det er nemlig mange konflikter og grusomheter som ikke mottar på langt nær den samme oppmerksomheten som Israel-Palestina-konflikten og Ukraina-krigen gjør.

Den tragiske ironien som ofte havner i skyggen av intense debatter om disse to konfliktene, er at de fleste sivile som blir massakrert i krig ikke har luksusen av å bli gjenstander for debatt i første omgang. Komparativt sett er for eksempel ikke Israel-Palestina-konflikten en særlig dødelig konflikt i absolutte tall, uten at det gjør den noe mindre virkelig eller viktig. Likeså er det mange konflikter hvor langt flere sivile blir drept og opplever langt vanskeligere humanitære kår enn det som har vært tilfellet til nå i Ukraina. Det er naturligvis ingen trøst, men det er et perspektiv som like fullt er viktig.

I Nagorno-Karabakh/Artsakh ble for eksempel mer enn 100,000 armenere etnisk renset av Aserbajdsjan nylig, uten at det internasjonale samfunnet løftet så mye som en finger. Mannen bak det hele — Aserbajdsjans president Ilham Aliyev — ble omtalt av von der Leyen som en «avgjørende partner» for EU senest i fjor. I Etiopia, hvor statsminister Abiy Ahmed har rådet over en krig som har kostet hundretusener livet og involvert massemord av sivile tigrayanere, har EU nå prioritert å normalisere relasjonene med landet. Kun dager etter FNs menneskerettighetsråd nylig stemte for å skrote ytterligere menneskerettighetsgranskninger i landet, advarte FNs spesialrådgiver om forebygging av folkemord om en forhøyet fare for folkemord og andre grusomheter i en rekke etiopiske delstater. Poenget mitt er simpelthen at vi med rette kan bebreide EU og andre vestlige aktører for hykleri, og sørge over liberale prinsippers forfall på den internasjonale arenaen, uten at disse på noen måte er unike i møte med Israel-Palestina-konflikten.

Med sivile, mot massemord

I dag oppleves det nærmest radikalt å holde fast ved det følgende: Flere ting kan være grusomme på en og samme tid, flere parter kan med rette si at de er ofre for urett, og krigsforbrytelser kan samtidig fordømmes som krigsforbrytelser samme hvem som står bak, og samme hva som foranlediget dem. Vårt instinkt, slik jeg ser det, bør være å alltid ta de uskyldige siviles parti, om det er uskyldige israelske ofre for terror, eller uskyldige palestinske ofre for hevnen terroren har utløst. Situasjonen er i alle tilfeller enormt tragisk. Jødene har blitt minnet om at det kan skje igjen, palestinerne har blitt minnet om at deres katastrofe ikke endte i 1948. Igjen har svaret blitt massiv vold som vil traumatisere enda en generasjon, igjen er det palestinerne som må bøte med flest liv, og igjen vil konfliktlinjene fordypes ytterligere.